Privat vei: hvem betaler for vedlikeholdet?

Hovedregelen: den som bruker veien, betaler

Veglova § 54 slår fast at de som har rett til å bruke en privat vei, også har plikt til å holde den ved like. Utgiftene fordeles etter hvor mye hver enkelt bruker veien.

Det er verdt å merke seg to ting i den setningen. For det første gjelder plikten alle med bruksrett – ikke bare medlemmene i velforeningen. For det andre er kriteriet bruk, ikke eierskap og ikke antall hus.

Fordeling etter bruk, ikke etter hoder

Den vanligste fordelingsnøkkelen er lik andel per husstand. Den er enkel, og for et vanlig boligfelt der alle kjører personbil til og fra jobb, er den også rimelig.

Den blir urimelig så snart bruken er ulik. Et gårdsbruk med tømmertransport sliter mer på veien enn en enebolig. En hytte som brukes seks helger i året, sliter mindre. En næringseiendom med varelevering sliter mest.

Da bør fordelingen speile det. Vanlige måter å gjøre det på:

• Andeler etter type eiendom: helårsbolig 1 andel, hytte 0,5 andel, gårdsbruk 2 andeler.
• Etter avstand: den som bor innerst, bruker hele veien og betaler for hele strekningen. Den som bor ytterst, betaler bare for de første hundre meterne.
• Kombinasjon: en grunnandel som alle betaler, pluss et tillegg etter avstand eller tyngde.

Uansett hvilken dere velger: skriv den ned, vedta den i et møte der alle med bruksrett er invitert, og før den inn i protokollen. En fordelingsnøkkel ingen kan finne igjen, er en fordelingsnøkkel som blir omkjempet hvert år.

Velforening eller veilag?

En velforening ivaretar fellesinteressene i et nabolag. Et veilag har ett formål: å drifte veien, for dem som har rett til å bruke den. De to overlapper ofte, men medlemskretsen er sjelden identisk – noen med veirett bor ikke i velforeningens område, og noen i velforeningen bruker ikke veien.

Har dere begge deler, hold økonomien adskilt. Veiutgifter som betales over den generelle kontingenten, blir vanskelige å kreve inn fra dem som står utenfor foreningen. Vi går gjennom forskjellene i artikkelen om velforening, veilag og huseierforening.

Brøyting hører med

Vintervedlikehold er vedlikehold. Brøyting og strøing fordeles etter samme nøkkel som asfalt og grøfting, med mindre dere har avtalt noe annet. Sett brøyting opp som en egen post i budsjettet – det er som regel den største enkeltutgiften på en privat vei. Se hva som bør stå i brøyteavtalen.

Legg opp et fond til asfalt

Asfaltering kommer med tjue års mellomrom og koster mange hundre tusen. Å ta hele beløpet som en engangsinnkreving det året det skjer, gir garantert konflikt.

Legg heller inn en fast årlig avsetning i budsjettet. Et par tusen i året per husstand gjør at pengene ligger der når veien må reasfalteres, og at de som flytter inn underveis, har vært med på å betale for slitasjen de faktisk har forårsaket.

Når noen nekter å betale

Første steg er alltid å vise regnestykket. Mange nekter fordi de ikke forstår fordelingen, ikke fordi de er uenige i prinsippet.

Kommer dere ikke videre, kan saken bringes inn for jordskifteretten. Jordskifteretten kan fastsette en bruksordning for veien – altså bindende regler for drift, vedlikehold og kostnadsfordeling. Det er en reell mulighet, ikke bare en trussel, og terskelen er lavere enn en vanlig rettssak.

Før dere går den veien: prøv et møte med kart, budsjett og en fordelingsnøkkel skrevet ned på forhånd. Vi har flere råd i artikkelen om nabokonflikter.